Å bli kjent med følelser, er endringens paradoks

Å holde tilbake følelser, nekte at de finnes, er på en måte å fornekte seg selv.

Bli oppdatert på blogginnlegg og nyheter

Må vi kjenne på alle disse følelsene da? Kan vi ikke bare la dem ligge?

Ja må vi egentlig kjenne på alle disse følelsene? Er det ikke bedre å bare stenge dem ute, være i hodet, men likevel føle,  at alt er slett ikke så bra som du skulle ønske det var. Du tenker og analyserer, du lurer på hvorfor tilværelsen er blitt som den er blitt, du kan le og du kan gråte, men du gjør det ikke.

Du tenker at det kanskje kunne vært fint å oppsøke en terapeut. For terapeuten kan helt sikkert fikse og ordne, gi noen gode råd, så livet igjen kan smile til deg. Du kommer til terapi, men så skjer ikke det du trodde, for plutselig må du snakke om følelsene dine. Eller må du egentlig snakke om følelser? Nei, du må ingen ting, og hos terapeuten kan du være deg selv uten å måtte snakke om følelser, du kan snakke om tankene dine, om problemene dine, om alt som ikke er slik du ønsker at de skal være.

Terapeuten sitter tolmodig og hører på, det er fint å ha en terapeut som lytter. Når terapeuten derimot skyter inn setningen “Hvordan er det for deg å sitte her og fortelle meg dette?” Da rykker du tilbake. “Det er greit, sier du”. Terapeuten spør mer, om hvordan du kjenner det inne i deg. Du legger armene i kors, og sier at du har følelsene dine på det jevne og noe mer av følelser det trenger ikke du. Du holder tilbake.

Det kan være fryktelig vanskelig å begynne å bli kjent med følelsene sine, bli kjent med reaksjoner som skjer i kroppen når ytre omstendigehter påvirker kroppen til å reagere på en bestemt måte.

Det er flaut å rødme, fordi da er det en følelse som kommer til syne. Det er flaut å skjelve på hendene når du skal holde et foredrag. Det er flaut å snakke om de følelsene som sitter inni brystet, i magen og i halsen, for det er liksom bare noe som er der, noe som kommer i gitte situasjoner. Eller det er noe som sitter der som er vondt og som ikke vil slippe taket, selv om du ønsker det av hele ditt hjerte.

Å holde tilbake følelser, nekte at de finnes, er på en måte, tenker jeg, å fornekte seg selv. Følelser finnes, de er en realitet, og de er en realitet for alle mennesker slik jeg ser det. Dersom vi ikke hadde sorg, ville vi ikke hatt glede. Så enkelt, dersom vi ikke kan føle noe, kjenne på glede eller sorg, da blir vi flate. Det blir ingen bevegelse. Tankene i seg selv er viktige, men de skaper ikke alene det hele og fulle livet. Tanker og følelser henger sammen. Med en tanke kommer gjerne en følelse, med en følelse kommer gjerne en tanke. Og tankene og følelsene kommer igjen av det vi ser og opplever, det vi sanser, det vi hører, det vi smaker, det vi lukter og det vi snakker med andre om. Alt som påvirker oss utenfra skaper våre tanker og følelser. Og alle disse tre både ytre omstendigheter, tanker om det vi opplever og følelser som kommer er viktige for oss.

Når vi klarer å godta, og akseptere det vi har av følelser og tanker, og ser hvordan vi blir påvirket og hvordan vi selv påvirker våre omgivelser, det er først da vi er hele mennesker. Og det er først da at endring kan skje. Det er endringens paradoks, at vi må bli kjent med følelsene våre før vi kan gi slipp på dem, før vi kan endre dem. Derfor er det så viktig å snakke om, og kjenne på følelser.

 

Skriv deg på listen og bli oppdatert hver gang det kommer et nytt blogginnlegg eller en nyhet om aktiviteter som drives av Brager Gestaltterapi.

 

Del gjerne artikkelen!

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *