På kirkegården

Tanker om å stelle en grav, nullpunktet, livet og døden
Å gå på en gravlund kan være et møte med nullpunktet, det som var og det som er på en og samme tid.

Det er kvelden 16. mai, dagen før 17.mai. Og til 17.mai skal alt være pyntet og stelt. I noen dager nå, ja helt siden våren satte inn, har jeg følt at jeg skulle tatt en tur på kirkegården. Besøkt foreldrene mine og besteforeldrene. Så utsetter jeg og utsetter, jeg vet egentlig ikke hvorfor, jeg bare utsetter. Det er så mye annet å gjøre, enn å gå på kirkegården. Den 16. mai ble klokka nærmere halv åtte på kvelden før jeg dro. Jeg kjørte innom en blomsterbutikk og kjøpte 6 flotte blomster, en rød og en blå på hvert gravsted. Jeg burde hatt en hvit også, men i stedet kjøpte jeg små Norske flagg. Og så kjørte jeg avsted til gravlunden. Der var det mange folk og flere som hadde tenkt som meg, men det var stille og rolig. Jeg gikk til mine foreldres grav først. Så var det å luke, stelle, plante og vanne. Og så er det å svelge og svelge for å stoppe at tårene begynner å renne.

Så var det å sitte litt og se på gravstedet, og sende mange tanker til de der nede, eller kanskje der oppe, ikke vet jeg. Det jeg vet er at jeg lever, at jeg satt der jeg satt på gresset, at jeg selv er over midtveis i livet.

Så var det å gå til de to andre gravene og gjøre samme ritualet to ganger til. Akkurat slik flere andre gjorde denne 16. mai kvelden, hvor solen sto lavt på himmelen og var på god vei ned over kirkegården.

Jeg hørte fuglene og trafikken utenfor, biler som for frem og tilbake i hastig tempo, fuglene som sang glade traller i de store høye trærne som kranser så fint rundt gravstedene. Lyset fra de siste solstrålene som faller på gresset, bladverket og på noen gravstøtter. Jeg blir stående en stund midt i dette stille, med trafikkstøyen på utsiden. Det er så fredelig. Så godt og trist på samme tid. Det er som et nullpunkt, årene som går, for så å stoppe opp og bare bli. Det kjennes både tungt og lett å gå, tungt fordi dette nullpunktet er så fredelig, og lett fordi jeg skal ut i støyen og trafikken på utsiden, tilbake til livet mitt. Det er der ute i livet som jeg hører til.

Solnedgang og soloppgang.

Hver vinter får jeg en regning fra gravferdetaten som spør om jeg vil betale for å holde graven stelt med blomster. Jeg vurderer, står med regningen i hånda og tenker at da hadde jeg sluppet å dra innom, så bestemmer jeg meg for ikke å betale, for jeg vil dra innom, selv om det i år ble så sent som 16.mai før jeg kom meg dit etter at snøen hadde gått. Det handler om å tørre å møte døden og livet i dette nullpunktet. Tørre å vende tankene bakover i tid, ha respekt for det som en gang var og som har brakt meg til det livet som jeg lever nå. Samtidig som det handler om å erkjenne at livet varer ikke evig, en dag er det slutt og vi vet ikke når. Det kan være litt skummelt å tenke på, men hvis vi virkelig erkjenner og aksepterer at det faktisk er slik at livet en dag tar slutt, så vil vi kanskje prøve å være mer tilstede for oss selv og for andre mennesker. Gi av oss selv til de som er, og sende noen takknemlig tanker til det og de som var.

Forfatter av innlegget:

Eli Brager

Hei, det er jeg som har skrevet dette innlegget, og jeg er Gestaltterapeut og liker å hjelpe mennesker som trenger å snakke med en terapeut om sine utfordringer. Du som har lest dette og som tenker at du kanskje kunne trenge å snakke med noen, er hjertelig velkommen til å ta kontakt. Da kan du kontakte meg på skjemaet under.For å finne ut litt mer om hva Gestaltterapi er, kan du lese mer her og se filmene. Du kan også gå inn på Norsk Gestaltterapeutisk forening.

Del gjerne artikkelen!

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *